så lite tid...

så lite tid, så mye å rekke... det er sånn det føles å vite at jeg har 10 dager igjen i peru.
ungene på jobb kommenterer stadig at jeg skal reise snart, eller om jeg ikke heller bare kan bli igjen. må innrømme det er en fristende tanke.
går med en stadig følelse av at tiden løper fra meg. denne uken har jeg passet på å være på jobb så lenge som mulig hver dag, og noen dager har det blitt fryktelig seint.
som en avskjedsgave til barna arrangerte vi en overnatting og kinonatt fra lørdag til søndag der alle som hadde tillatelse fra forreldrene kunne komme og overnatte i ungdomshuset, se film og bilder fra det sisste halve året på lærret (samt noen klassiske grøssere utover natta) og sove på turnmattene. ungene var kjempebegeistret for muligheten, som de fleste av dem aldri har hatt før. det ble en natt med lite (og for min del ingen) søvn og mye fnising og kjasing. hadde kjøpt inn 6 poser popcorn, masse chips og brus, 70 horn med pålegg, frukt og kjeks osv, i tillegg til en stor sjokoladekake jeg hadde bakt i annledning ruths 16 års dag. alt var slukt da barna tustet hjem i 7-8 tiden søndag morgen, trøtte og slitne, men kjempe fornøyde.
for min del ble det vasking og rydding og derretter 2 og en halv times bussing før jeg kunne hoppe i dusjen og sove noen stakkarslige timer før startkampen på vglive.no.
absolutt verdt bryet, pengene og søvnmangelen å se hvor gøy ungene har det, få haugevis av takknemlige klemmer fra barna og fra foreldre som ser hvor mye glede barnet deres har av lek, læring og sosialt samvær i trygge omgivelser under oppsyn av noen som bryr seg.
for meg har oppveksten vært full av slike muligheter, men for ungene i pachacutec er det ingen som kommer til å ta dem med på hverken overnatting på skolebiblioteket, speiderleir, klassetur eller langt mindre til nabolandet på helgetur til badeland.
jeg føler meg heldig og glad for å kunne være med på å utvide mulighetene deres, og skulle ønske jeg kunne vært lenger for å gi dem flere.
jeg gruer meg til å reise fra ungene mine...