Min første dag på jobb

min første dag i Ventanilla med Tierra de Niños varte fra klokken 9 på morgenen til 12 på kvelden, men var alt annet en slitsom. begynte dagen med å delta på en åpning av nybygde toaletter i en barnehage (med rød snor og det hele. uhyre festlig da en av jentene i barnehagen løp rett inn og tok et av toalettene i bruk foran ca 50 foreldre, frivillige fra england og tierra de niños ansatte). etter toalettbesøket dro vi til kontoret for å ha "velkomstsermoni". litt pinlig da hver og en begynte å holde tale og jeg til slutt ble bedt om å si noe(på spansk,ja), men heldigvis er denne gjengen ellers lite formelle, så det ble mye fnising og kjasing etterpå. dette (bildet) er den gjengen som har styringen i Ventanilla, og som holder til både på kontoret og ute blandt folk. (fra venstre: valeria, freddy? jobberfortsattmedåhuskenavnet, jobberfortsattmedåhuskenavnet 2, meg, cesar, josé, Maximo, Jorge(allias cocky) og Natalia, sjefen min)

Etter en lang og kjempestor chifa lunsj, rulla vi til butikken (med våre altfor fulle magesekker farlig sprekkeferdige) for å handle inn til kveldens event. etterpå pakka vi bilden med stoler, sandwicher, kaffi(half and half med sukker, etter latinamerikansk skikk) og sist men ikke minst, oss, pent stabla mellom stolene. hver kveld denne uka holder cesar (i samarbeid med politiet i ventanilla) foredrag om hvordan organisere lokalsamfunnet, men ledere, organisatorer osv. og inviterte til diskusjoner og idemyldring. dette er nytt og litt ukjent for ventanillerne, men etter en god stund var det mange som deltok og vi regner med enda flere vil dukke opp i morgen.

vi fikk merke mer til den latinamerikanske skikken, da møtet skulle klokka 6 og lokalet var tomt. (bildet er tatt klokka 7) halv 8 var det ca 8 personer tilstedet (40 inviterte) men da orka ikke cesar vente lenger, så han begynte. 8 var lokalet nesten fullt(det andre bildet).

jeg fikk jobben med å dele ut sandwicher og kaffi.

til å begynne med klarte jeg hange med til tross for ekkoet i rommet, men etter at mine to kopper kaffi sluttet å virke som de skulle, måtte jeg gi tapt, og gikk for å sosialisere med maximo("sjåføren" av den flotte folkevogna vår) som sov i bilen (bildet).

har funnet min nye favoritt reservebestefar i maximo :) etter en stund med sitting i lokalet (vi gikk inn for det var kaldt) kom kjedsomheten sigende igjen, og fotoaperaten ble plutselig veldig interessant (derav skobildene):

da møtet var ferdig var det få som hadde lyst til å gå, og det var lett og se at mange av disse menneskene hadde lyst til å gjøre en insats for å forandre lokalsamfundet i Pachacutec, Ventanilla. det er utrolig hvor lite som skal til for å vekke insatsviljen hos folket her, de trenger bare litt starthjelp.